Jeg møter dette folket i det tverrkirkelige miljøet omkring ”Bønn For Oslo” og lignende arrangementer. Da jeg var på ”iworship” i Levanger, støtte jeg på samme type folk. Det jeg hører fra Kristiansand og Bergen minner om det samme....

Hva som preger denne generasjonen er: de er desperate etter Jesus. Møter, programmer, strategier, konferanser er ikke nok, de må ha det som er ekte liv, de må ha Jesus!

Derfor finner de også hverandre på tvers av alle slags vanlige skillelinjer.

Men det er et folk av disipler som vet hvem de er ansvarlige overfor og står i forpliktende relasjoner med. Det er ikke gjengen av motekristne møteshoppere som sjekker ”hvor går du hen for tida da?”

Det er også en generasjon som hedrer sin far og sin mor. De gjenkjenner, anerkjenner og ærer den genuine Guds-Rike-lengselen hos sine åndelige røtter og forstår at de står på deres skuldre.

Ånden reiser opp en generasjon (jeg gjentar: av alle aldere) som befris fra Jantelovens grep og tør å stå tydelige fram som seg selv, og samtidig våger å gå i takt med andre.

De tør å være forskjellige fra andre og tillater andre å være forskjellige fra dem selv, samtidig som de forstår velsignelsen av og kan forholde seg til ledersskap.

Noe av hemmeligheten til denne frihet er at hver enkelt sier om seg selv: ”Jeg er den disippelen Jesus elsker”.

Dette er jo ikke noe annet enn selve Menigheten, jordens største under, som du har kunnet oppspore på jorda i 2000 år. Nå rister hun støvet av seg her i Norge på vid front og reiser seg som en usynlig, gigantisk, bedende kvinne som snart skal i bryllup.

Derfor, til alle lovsangsarbeidere: Når lovsangen blir primært kultur, skapes det kulturbarrierer, men når vi når inn til kjernen, forløser Ånden sin overnaturlige enhet, som er fundamentet for all annen type enhet.

Når fokuset for lovsangen blir primært kommunikasjon mellom mennesker, skaper vi skillelinjer, men når fokuset primært rettes mot Gud i naken, ærlig tilbedelse, smelter hjertene og føres sammen.

Derfor, la det sekundære være sekundært og det primære primært!

Det spennende som skjer i Guds nærvær, er faktisk at vi utvikler oss til stadig mer unike og forskjellige individer samtidig som vi står sterkere sammen i enhet. Hver enkelt kommer dypere inn i sitt eget unike hjertespråk, kall og tjeneste, - vi eksploderer i et grensesprengende mangfold samtidig som vi lærer å underordne oss hverandre og gå i takt.

Blessings!

Lars