På GO-festivalen til Ungdom i Oppdrag (UIO) i sommer på Stavern og på «Catch the Fire» i Ekeberghallen i Oslo i høst, ble mange velsignet og dypt berørt av fiolinspillingen til Erika Lydeen. Når noen spiller så vakkert og med slik kjærlighet og følsomhet, blir interessen vekt hos meg. Hva er historien bak? Man kan ikke spille slik uten å ha en historie å fortelle.... Og det har Erika.

Tvunget til å øve. Hun har vokst opp i en liten by i Idaho, USA, der familien tilhørte den lokale baptistkirken. Hennes far er komponist og fiolinist, og så tidlig at hun hadde et talent på fiolin. Da hun var 7 år, fikk hun sin egen fiolinlærer og begynte regelmessig å øve. Hun gikk veien med Suzukimetoden (en metode for å lære barn å spille fiolin)og de beste pedagogene, inkludert henens far. Hun øvde skalaer, teknikker, svettet og slet – og satt fort i fremste rekke og spilte 1.fiolin. Men hun utviklet et intest hat mot fiolinen og den musikken den representerte. Hennes far sa: «Du har fått et stort talent, og så lenge du bor i dette huset får du ikke lov å slutte med fiolin!» - Jeg var sur, sint og bitter i mange år av oppveksten, forteller hun. - Så snart jeg fyller 18, slutter jeg, forkynte hun for foreldrene sine.

Vivaldi. Erika forteller videre: - En dag da jeg var 16 år, satt jeg og deppet på rommet mitt. Jeg satte på Vivaldi på stereoen, og plutselig var det noe som skjedde inni meg. Det var som om musikken gikk inn i hjertet mitt og la seg som en legende salve. Det var så vakkert og hver tone var levende. Jeg begynte å gråte og klarte ikke å stoppe. Min far kom inn og skjønte nok hva som skjedde, men var  klok og sa ingenting. Jeg ville jo aldri innrømme at jeg likte musikken. Men fra den stunden fikk fiolinspillingen en annen dimensjon. Jeg begynte å elske det.

Far. - På min 18-års dag sto jeg opp og holdt en tale i min fødselsdagsfest. Jeg fortalte min pappa at jeg ALDRI ALDRI noensinne vil slutte å spille fiolin.  Det var et sterkt øyeblikk for oss begge. Du kan tenke deg selv hvilke smerter og kvaler han gikk gjennom ved å være så tøff med meg som han var. Men jeg er så takknemlig i dag for at han ikke lot meg slutte å spille, og min far har lært meg så utrolig mye, smiler Erica.

Til Norge. Erika er stab på UIO sin base i Skien, og opplevde at det var Gud som ledet henne dit via en serie av hendelser som pekte på at hun skulle til Norge. -Når til og med mine foreldre, som er veldig normale og ikke spesielt «superåndelige», sa til meg at de trodde jeg skulle dra som misjonær til Norge, sa jeg OK til Gud. Det har vært en spennende tid!
Hun er en jente med mange talenter. Hun maler, danser, skriver, synger og spiller. Det er som  at kreativiteten spruter av henne. Hun er så herlig fri fra janteloven, og mon tro om en amerikansk jente fra Idaho har fått en oppgave i å forløse oss nordboere til å omfavne livet og slippe fram hjertet? Jeg har ihvertfall latt meg inspirere stort av denne vakre Gudskvinne!