Som lovsangsleder har jeg hørt og prøvd ulike måter å definere tilbedelse på. Hva er den ”rette” definisjonen? Den ”beste”?
Det er faktisk ikke så viktig for meg lenger. Isteden er det blitt mer spennende å fordomsfritt følge ulike spor. Han er så stor! Han er alltid større!

Utsagnet: ”tilbedelse er å se”, har ført meg på en herlig reise:
 
David sier det er en ting han har bedt Herren om: å bo i Herrens hus og skue hans skjønnhet og grunne i hans tempel. (Salme 27,4, sjekk ulike oversettelser)
”Skue hans skjønnhet”, det betyr vel å se på Gud.
 
Det første jeg oppdaget da jeg bestemte meg for å ”skue Gud”, var, til min forfjamselse, at HAN SER PÅ MEG.

Og hvordan er hans blikk over deg? Strengt og misfornøyd?
Da Jesus åpenbarte seg for apostelen Johannes på Patmos, skinte hans ansikt som solen og hans øyne var som ild. Når det også da i Hebreerbrevet står at Jesus er salvet med gledens olje fremfor alle andre og at han gleder seg over oss han gav sitt liv for, så tenker jeg at ilden i hans øyne er lidenskapelig kjærlighetsild.
Det var dette blikket Peter møtte i yppersteprestens forgård etter å ha fornektet tre ganger.
 
Idag ser vi som i et speil eller i en gåte skriver Paulus i 1.Kor.13. Men allerede dette ufullkomne bildet vi har av Jesus gjør noe med oss. ”Vi ser Herrens herlighet som i et speil og blir forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet.” (2. Kor. 3,18) Johannes tar det enda videre og sier at på den dagen vi ser ham ansikt til ansikt, skal vi bli ham lik! (1. Joh. 3,2) Hvilken dynamikk vi kommer inn i når vi ser på han!
 
Jeg opplever dette med å ”se Jesus” som et paradoks.
Forfatteren av Hebreerbrevet skriver: ”Ennå kan vi ikke se at alt er lagt under ham, men VI SER at Jesus... er kronet med herlighet og ære.” (2,8-9) Mens Peter sier i sitt første brev 1,8 at ”han elsker dere selv om dere nå IKKE ser han”......
Jeg er glad for at Bibelen setter ord på disse motsetningene. Begge har jo rett, og samtidig skjønner jeg ikke helt noen av dem. Men du, så livgivende det er å grunne på dette paradokset, - så lenge jeg ikke stresser med å skulle få det helt på plass.
 
Jesus sa mens han vandret her nede: ”Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, bare det han SER Faderen gjøre, og Faderen elsker Sønnen og viser ham alt det han selv gjør”. Han levde i blikkontakt med Faderen. Og dette kjærlighetsforholdet fødte tilbedelse i form av gjerninger.
Dette er livet han vant for oss også: å leve i slik blikkontakt, eller som Gud sa til Abram: ”Lev for mitt åsyn, vær hel i din ferd” (1. Mos. 17,1).

Å følge sporet: ”Tilbedelse er å se”, har ført til færre ord i lønnkammeret, men samtidig dypere intimitet, - som øyeblikk av å tenke at nå opplever jeg Gud si Høysangen 6,5 til meg: ”vend dine øyne bort fra meg, for de gjør meg forvirret!”
Går det an å tro at Gud, Den Allmektige, blir berørt av våre uklare blikk opp til han?!
 
Jeg synes det er noe befriende deilig å tenke på at tilbedelse er å se på han som ser på meg.
Så eksperimentér! Ta deg tid til å bli sett på av Jesus. Møt hans blikk av ild, kjærlighetsild. Sett deg i ”solveggen” av hans velsignelse, la din sjel ”brunes” av hans stråler og beundre hans fullkomne herlighet.
 
”Har jeg virkelig fått se et glimt av han som ser meg?!” (1. Mos. 16,13)