Vi hadde akkurat avsluttet lovsangen. Resten av kirka hadde deltatt på nattverd og nå var det lovsangsteamet sin tur. Vi la ned trommestikker, gitarer og mikrofoner, og gikk ned fra scenen til de som delte ut brødet og vinen. Jesu legeme og Jesu blod, til minne om det han en gang gjorde for oss.

Da jeg hadde tatt brødet og vinen stilte jeg meg sammen med resten av forsamlingen i en respektfull stillhet og ventet på at resten av teamet skulle ta nattverden. To av mine teammedlemmer gikk rett forbi nattverden. Det føltes nesten som en demonstrasjon i det de overså vertskapet som delte ut minnesmåltidet. Jeg ble veldig overrasket, og måtte både med frustrasjon og sorg erkjenne hvordan tilstanden i teamet egentlig var.

Tilstanden var én ting, en annen side var at jeg ledet dette teamet som skulle gå fremst i tilbedelsen av vår Hellige Gud. Et lovsangsteam som bestod av blant annet noen som ikke ville anerkjenne Jesu verk, og som tok avstand fra fellesskapet vi har sammen i Han.

Hva er viktigst; kvalitet eller kvantitet? Hva prioriterer vi når vi må velge mellom disse to?
Ikke at det er noe man nødvendigvis må å sette opp i mot hverandre, men dette er ofte et dilemma mange av oss står over som lovsangsledere. Dilemmaet er ofte dette:  Å velge åndelig kvalitet, men da kanskje ikke stille med et fullt band, eller senke terskelen litt og stille med fullt band som ”løfter taket” i kirka under Gudstjenesten. 

Dette er en problemstilling mange står over, og spesielt oss ute i distriktene går mange runder med oss selv her. Noen få kirker i Norge har både i pose og sekk. Store, resurssterke fellesskap med mange dedikerte musikere og sangere som det oser kvalitet av. Både som musikere rent teknisk, men som også har overgitte liv som ønsker å ære Jesus med den de er og det de gjør. Men som sagt er ikke dette situasjonen for mange av oss. 

I vår kirke var dette en utfordring vi stod over. Vi ville strekke oss mot en viss musikalsk standard med fullt band og trøkk. Dette var noe vi virkelig ønsket å ha, og på grunn av at dette var hovedmålet i lovsangsarbeidet vårt, gikk det ofte på kompromiss med den åndelige kvaliteten. Det var enkelt å finne unnskyldninger. ”Det er jo bedre trøkk om man har to el-gitarister”, ”hun er jo åpen for å tro på Jesus”,  ”det er en fin måte å få de inn i kirka på”,  og sånn kan jeg fortsette. Jeg tror at mange av dere kjenner dere igjen her, og jeg vil ikke dømme dere for jeg vet akkurat hvordan det er. 

Hjertet bak en holdning om å ha kvantitet, altså mangfold, på scenen er jo gull, for alle ønsker jo å gi det aller beste til Gud. Men det blir helt feil om man går til mennesker som lever i synd og opprør mot Hans vilje, eller som kanskje ikke en gang er født på ny for å kunne fylle det tomrommet på scenen. Resultatet hos oss og i mitt liv som lovsangsleder var at det ble tungt å lede, vi stod ikke sammen som ett team, misforståelser, uenigheter og krangler var vanlig, og vi opplevde ikke de gjennombruddene i Gudstjenesten som vi lengtet etter.

Vi var en solid kjerne i teamet vårt som satte oss ned for snart 4 år siden og satte en ny og tydelig kurs. Vi ville heller ha én person bak et piano eller gitar, som elsker Jesus og som er salvet av Gud til å lede forsamlingen inn i lovsang og tilbedelse, enn et stort team hvor den åndelige kvaliteten er så lunken at Guds Ånd ikke trives. 

Jeg ønsker ikke å male dette svart/hvitt og kategorisere mennesker som ”gode nok” eller ”ikke gode nok” til å være med å tjene i lovsangen. Jesus er vårt forbilde på å vise nåde, og derfor er det er mange ”second tries” i teamet vårt. Det er viktig å se mennesker for hvem de er, hvilken retning de har i livet sitt, og følge dem på veien de går på. Det er vårt ansvar som ledere. Det er viktig å ikke dømme mennesker ut i fra hvor de er i livet, men lytte til hva som ligger den enkeltes hjerte nært, og om de ønsker å leve et liv som lovsynger Gud. 

I dag  står jeg sammen med et team på nærmere 20 unge og voksne som elsker Jesus og som ønsker å ære Ham med den de er og det de har. Noen har kjent Jesus i en mannsalder, mens andre er ganske ferske i troen. Forskjellen nå sammenlignet med situasjonen jeg delte innledningsvis, er at vi står sammen som ett team og vår tjeneste er å lovsynge Jesus Kristus, og sammen leder vi resten av kirken inn i en tilbedelse som behager Gud. Resultatet av dette er at det av og til ikke er et fullsatt team på scenen, ”trøkket” er ikke alltid det man kunne ønske seg. Men til gjengjeld er den åndelige kvaliteten høy, Gudsnærværet mektig, og de som står på scenen i tjeneste, står der som ett team. Dette har påvirket kirken vår mer enn jeg kunne forestille meg. 


Christoffer Egeland
Lovsangsleder
Pinsekirka Flekkefjord