For litt over et år siden fikk jeg være med på noe som var utrolig trist, men samtidig utrolig fint. Min bestefar var syk, og vi visste han kom til å dø veldig snart. Derfor var vi tilstede på sykehjemmet sammen med store deler av familien den siste tiden. Da vi merket at det gikk helt mot slutten satt jeg og en av søstrene mine ved siden av sengen, og vi sang for han. Vi sang sanger som «I himmelen», «Navnet Jesus» og «Ingen er så trygg i fare..» Jeg så ikke på klokka, så jeg vet ikke akkurat hvor lenge vi satt der, men det jeg vet er at da vi akkurat hadde sunget ferdig siste verset på «Ingen er så trygg i fare» trakk han sitt siste åndedrag.

Hele situasjonen var selvfølgelig veldig trist. Likevel var det også veldig godt å merke hvilken effekt sangen hadde! Sangen fylte rommet og hele situasjonen med fred, og med masse masse håp.

I etterkant av dette har jeg tenkt en del på hvor heldige og privilegerte vi er som lovsangere. Fordi jeg tror at noe av det vi gjør når vi lovsynger Gud, og når vi leder andre i lovsang, er å fylle situasjoner med fred og håp. Det er ikke alltid ord strekker til, men sangen når likevel inn. Når vi synger til og om Gud fyller han stedet vi er, og livene våre, med akkurat det vi trenger der og da. Og han fyller livet til de andre som er tilstede med akkurat det de trenger. Kanskje er det håp, trøst og fred, eller kanskje er det mot, styrke og glede. 

Uansett - vær frimodig som lovsanger - og vit at Gud kan salve sangen din, i og for enhver situasjon.