Hvordan kunne jeg vite at drømmen jeg bar på var fra Gud? Jeg visste det ikke, men jeg merket det idet jeg begynte å gå i tro. Dører jeg aldri hadde trodde skulle åpne seg, stod på vidt gap. Kristin Horne forteller om prosessen med å gi ut en egen plate.

For rundt et år siden bestemte mannen min og jeg oss for å virkelig gå for det jeg hadde drømt om de siste årene. Jeg hadde skrevet låter lenge og drømte om å gi ut en fullengde plate. Den aller største drømmen med musikken var at mennesker skulle bli berørt av Gud. Jeg ville skrive tekster som gav håp, trøst og trygghet.

Jeg trodde selv at tiden for å lage en plate var inne. Jeg hadde fått mulighet til å jobbe med Jeremy Edwardson, en meget anerkjent og dyktig, kristen produsent i USA. Slike muligheter stod ikke i kø. Vi visste at vi aldri kom til å klare å finansiere dette alene, og vi var totalt avhengig av Gud. Vi skaffet oss ekstra forbedere, sendte ut mail til venner og familie og håpet at noen få ville støtte oss. Jeg tenkte med meg selv at dette aldri kom til å gå. Jeg så for meg et skrekkscenario hvor vi måtte ta opp et høyt lån som vi aldri ville klare å betale ned. Det ble ikke slik. Gud åpnet dørene på vidt gap.

Gud forsørger ossVi forhåndssolgte en del plater til folk som visste hvem jeg var. Slik kom det inn en del penger. Samtidig begynte det å tikke inn penger fra både kjente og ukjente. Et par gav meg 10.000 kroner og opplevde selv noen uker etterpå å bli velsignet tilbake med det eksakte beløpet. Vi kjente oss ydmyke, men takket Gud for det som kom inn. Da vi trodde det nærmet seg slutten på gavene, overrasket Gud oss nok en gang. Da vi satt på flyet bort til USA hadde mennesker rundt oss forsørget rundt ¾ av plateprosjektet. Resten hadde vi spart opp selv. Vi slapp å ta opp lån, og alle bekymringene jeg hadde hatt rundt økonomien var nå helt borte. Jeg var overbevist om at Gud var med i prosjektet.

Om låtskrivingsprosessen
Jeg hadde store planer om å sette av mye tid i 2013 til å skrive låter til den nye platen. Jeg hadde også en del sanger liggende som jeg hadde brukt live, men ikke spilt inn før. Våren 2013 holdt jeg på å avslutte journalistikkstudiet og overskuddet til å skrive sanger var ikke helt til stede. Likevel begynte det å haste. Vi hadde bestemt at innspillingen skulle skje i september/oktober, og sangene burde være klare i løpet av sommeren. Jeg er ikke mest kreativ under press. De fleste sangene jeg har skrevet har blitt til når jeg lovsynger alene, og når jeg ikke har hatt noe ønske om å skrive en sang. Jeg klarte likevel å lage en del nye sanger i tillegg til de jeg allerede visste var gode. Jeremy og jeg valgte ut sanger vi mente var gode nok til platen.
Jeg skrev sangene på engelsk, og Jeremy mente det ville være lurt av meg å jobbe sammen med ham og låtskriveren Gabriel Kossol for å finpusse på sangene. Det ble en helt ny opplevelse for meg som var vant til å jobbe alene.

Låtskriving på Skype
Jeg hadde selv skrevet alle skissene til sangene – noen sanger var mer ferdige enn andre. Enkelte sanger stod jeg helt fast på – jeg klarte ikke å tenke nytt og annerledes. Da var det godt med innspill fra to andre. Jeg var kjempenervøs på første skypen. Hva om de ikke likte sangen? Ville de forkaste hele idéen? Begge hadde forberedt seg godt, lyttet til Gud og laget forslag til endringer på noen av sangene. Det var en velsignelse å jobbe sammen med to andre låtskrivere som skjønte hva jeg ville med tekstene mine. Noen ganger kom Gabriel med et ekstra vers, andre ganger kom Jeremy med en bro. Det var en utrolig spennende opplevelse for meg. Både det å lære seg å si i fra når noe ikke var ”helt meg”, samt det å tørre å gi slipp på sangene mine, legge de i andres hender og stole på at vi sammen kunne gjøre sangen mye bedre. Jeg er overbevist om at sangene ble mye bedre enn de ville blitt hvis jeg ikke hadde tatt imot hjelp.

Stay flexible
Etter hvert som Jeremy begynte å jobbe på demoene i studio sa han opptil flere ganger at jeg måtte skrive et nytt vers eller en ny bro på noen av sangene. Det hadde gått litt tid siden vi hadde jobbet med sangene, og han mente at noen av delene han eller Gabriel hadde skrevet ikke fungerte så bra for meg. Jeg var for så vidt enig, men jeg hadde vært så fokusert på å være åpen for de andre forslagene at jeg hadde glemt å kjenne etter hva som funket best for meg. Da var det godt å ha en produsent som kjente meg og som visste hva jeg likte. Jeg hev meg rundt og brukte kveldene etter studio på å skrive ferdig låtene som trengte litt justering.

Tre hektiske uker
Vi spilte inn platen i The Soundhouse i Redding, California, mellom 30. september og 20. oktober 2013. I tre uker skulle vi jobbe fra 09-18 hver dag, i tillegg til noen kvelder og helger. Det ble en hektisk, men fantastisk opplevelse.
Jeg var så heldig å ha med meg min gode venn Tore Kulleseid, som el-gitarist og co-produsent, og min bror Kjetil Fosse på bass. Jeremy hadde veldig lyst å bruke Chris Quilala og Jeffrey Kunde fra Jesus Culture på trommer og gitar, og siden de var på turné da vi kom, flyttet vi rundt på ting slik at de kunne spille inn nesten helt til slutt. Det mest vanlige er å spille inn trommer først, men siden vi måtte gjøre det slik, ble det lagt ned mer arbeid i demoene. De var så gode at jeg nesten ikke hørte forskjell.

Uke 1 i studio brukte vi på å spille inn vokal og jobbe med demoer. Pianisten Trey Gunn ble også fløyet inn fra Florida for å spille piano den første uken. Mens vi jobbet med demoene kjente jeg meg usikker på to av sangene vi hadde valgt. De andre hadde blitt veldig bra og jeg kjente nok selv på at de to siste låtene ikke nådde helt opp. Jeg tok det opp med Jeremy og spurte om vi kunne finne to nye låter. Jeg viste ham noen av de andre sangene jeg hadde liggende og vi endte på ”No One” og ”The Fire”. Sistnevnte ble Jeremy så glad i at han ville synge den sammen med meg.

Uke 3 i studio var langt roligere. Kjetil og Tore hadde dratt hjem til Norge igjen, og gutta i studio jobbet mest med etterarbeid og klipping. Vi gjorde likevel en god del vokal, perkusjon, klokkespill og BGV (background vocal) denne uken. Strykerne ble spilt inn i San Fransisco mens vi var i Redding, og det ble spilt inn både Lap-Steel og Hammer Dulcimer etter at vi hadde dratt hjem.

De tre ukene i studio var hardt arbeid, men samtidig vanvittig gøy. Vi hadde funnet oss venner for livet i Redding og hadde fått lov til å jobbe med utrolige mange dyktige mennesker. Platen ble helt annerledes enn jeg hadde sett for meg. Den ble mye bedre enn jeg kunne drømt om. Flere jeg ikke kjenner har sendt melding til meg etter å ha hørt platen og sagt at de har blitt så berørt av tekstene og musikken. Det betyr alt for meg. Det har vært min eneste bønn gjennom hele dette prosjektet. At mennesker skal bli berørt av Gud.